Selvskading – hvorfor skjer det, og hva kan hjelpe?
Selvskading, eller villet egenskade, innebærer at noen med vilje påfører seg selv skade. Det kan for eksempel være å kutte eller brenne seg, eller å innta skadelige eller giftige stoffer.
Selvskading er et viktig signal om at noen har det vanskelig. Samtidig kan selvskading vekke sterke reaksjoner hos andre, også hos dem man søker hjelp hos. Mange som skader seg selv kjenner dessuten på skyld og skam. Det kan gjøre det vanskelig både å be om hjelp og å snakke åpent om det som skjer.
I atferdspsykologien er vi opptatt av å forstå hvilken funksjon en atferd har. Selv om selvskading skaper problemer og kan være farlig, kan den samtidig ha blitt en måte å løse et problem på der og da. Det perspektivet gjør det mulig å møte selvskading med nysgjerrighet fremfor fordømmelse.
Selvskading er forekommer hos en del ungdom og unge voksne. I enkelte undersøkelser oppgir ca 1 av 5 ungdommer at de har skadet seg selv. Samtidig avhenger tallene avhengig av hvordan selvskading defineres og hvem man spør. For noen går det over når livet blir bedre, eller når de finner andre måter å håndtere vanskelige følelser og situasjoner på. For andre kan selvskadingen vedvare eller bli mer alvorlig over tid.
Hvorfor skader noen seg selv?
For å finne riktig hjelp er det viktig å forsøke å forstå hva som ligger bak selvskadingen. I atferdspsykologien snakker vi gjerne om selvskadingens funksjon.
Det betyr ganske enkelt: Hva hjelper selvskadingen med akkurat nå?
For mange er selvskading et forsøk på å håndtere svært intense eller vanskelige følelser. Noen opplever at selvskading gir en umiddelbar lettelse eller avleder oppmerksomheten fra følelsesmessig smerte. Det kan også være en måte å kommunisere at man har det vondt, få hjelp eller omsorg, eller få en pause fra overveldende tanker.
Noen ganger kan selvskading også henge sammen med et ønske om å dø. Selvskading og selvmordsatferd er ikke det samme, men skillet er ikke alltid tydelig. Derfor er det viktig å undersøke suicidalitet når noen skader seg selv.
Det finnes mange faktorer som kan øke risikoen for selvskading. Psykiske vansker som depresjon, angst, personlighetsproblematikk, rusproblemer og enkelte nevroutviklingsforstyrrelser kan spille en rolle. Den sosiale konteksten er også viktig. Ensomhet, vanskelige relasjoner eller mye eksponering for selvskading i eget miljø eller på nett kan påvirke risikoen.
Når selvskading blir mer alvorlig over tid, kan det også føre til økt bruk av akutte helsetjenester, blant annet flere innleggelser.
Noen skader seg også for første gang etter en akutt belastning, som en traumatisk hendelse, et relasjonsbrudd eller alvorlige økonomiske problemer.
Selvskading kan altså se ganske lik ut på utsiden, samtidig som årsakene bak kan være svært forskjellige og sammensatte.
Når blir selvskading farlig?
Selvskading kan medføre alvorlig skade, også når hensikten ikke er å dø. Risikoen kan blant annet øke dersom man er ruspåvirket, handler svært impulsivt eller gradvis bruker mer alvorlige metoder.
Selvskading er også forbundet med økt risiko for selvmordsforsøk. Derfor bør man ta selvskading på alvor, samtidig som man forsøker å forstå hva den enkelte prøver å håndtere gjennom den.
Hva kan hjelpe?
Hva slags hjelp som er riktig, avhenger av hva som ligger bak selvskadingen.
Dersom selvskadingen oppstår i forbindelse med en akutt og belastende livssituasjon, kan en viktig del av hjelpen være å håndtere eller løse problemene som har oppstått. Dersom selvskadingen henger sammen med mer langvarige psykiske vansker, kan det være behov for psykoterapeutisk behandling.
Selvskading forekommer blant annet hos personer med borderline personlighetsforstyrrelse (BPD), men også ved en rekke andre psykiske vansker og hos personer uten denne diagnosen.
BPD kjennetegnes blant annet av store vansker med følelsesregulering, ustabile relasjoner og selvbilde og impulsiv atferd. I dag finnes det gode behandlingsmuligheter. Både mentaliseringsbasert terapi (MBT) og dialektisk atferdsterapi (DBT) er utviklet for denne typen problematikk.
Hvordan jobber man med selvskading i DBT?
I dialektisk atferdsterapi (DBT) forsøker vi først å forstå hva som skjer før, under og etter selvskadingen.
Hvilken situasjon oppsto? Hvilke tanker, følelser og kroppslige reaksjoner kom? Hva gjorde at selvskading ble løsningen akkurat da? Og hva skjedde etterpå?
Deretter arbeider man med å utvikle andre ferdigheter som kan fylle den samme funksjonen uten å gjøre skade eller forverre situasjonen. Det kan blant annet innebære å lære å håndtere kriser, roe ned kroppen, regulere sterke følelser og bli mer bevisst på hva man trenger.
Etter hvert kan man lære å oppdage tidligere i en handlingskjede hva som er i ferd med å skje. Da blir det også lettere å velge andre strategier før følelsene eller situasjonen blir overveldende.
Målet er altså ikke bare å «slutte å selvskade». Målet er å forstå hva selvskadingen har hjulpet deg med – og finne andre måter å møte det samme behovet på.
Behandling hos meg
Ved alvorlig eller gjentatt selvskading, høy selvmordsrisiko eller behov for et omfattende behandlingstilbud kan behandling i spesialisthelsetjenesten være nødvendig. Ved BPD og omfattende selvskading kan et helhetlig DBT-program være aktuelt. Et slikt program består vanligvis av individualterapi, ferdighetstrening, telefoncoaching og et behandlingsteam.
Ved mildere vansker, eller dersom du kjenner deg igjen i deler av denne problematikken uten å ha behov for et fullt DBT-program, kan individualterapi være nyttig.
Jeg har jobbet i DBT-team både i BUP og på DPS, og tilbyr individualterapi med utgangspunkt i blant annet DBT og atferdspsykologi. Behandlingen tilpasses hva du strever med, hva som opprettholder vanskene og hvilke ferdigheter du trenger for å få det bedre.
